Uskifte i familier med særkullsbarn

Særkullsbarna har som utgangspunkt rett på arven etter sine foreldre på dødstidspunktet. Hovedregelen er at lengstlevende må gjøre opp boet etter førstavdøde og foreta skifte med særkullsbarna til førstavdøde. Gjenlevende ektefelle kan kun sitte i uskiftebo med særkullsbarna etter førstavdøde dersom disse samtykker. Særkullsbarna undertegner da på en erklæring. For at avtalen skal være forutsigbar og trygg for gjenlevende ektefelle kan erklæringen skrives som en ugjenkallelig erklæring. Mange ektefeller med særkullsbarn ønsker å få særkullsbarnas samtykke mens ektefellene ennå lever. Dette vil gi den nevnte forutsigbarhet for lengstlevende. En nøkkel til en god løsning er å snakke sammen i forkant og finne gode løsninger som gagner alle.

Dersom den ene av særkullsbarna sier nei og de andre sier ja, blir det uskifte med fellesbarna og de av særkullsbarna som samtykker. Gjenlevende må da beregne å utbetale arv til det særkullsbarn som ikke samtykker til uskifteordningen.

Fordeler og ulemper for lengstlevende ektefelle som velger uskifteløsningen

Er det for eksempel store verdier i boet, kan det være en god løsning å skifte med særkullsbarna ved førstavdødes bortgang. Lengstlevende kan likevel være sikret en god og trygg økonomi i alderdommen.

Ofte ligger ektefellens egenkapital i det vesentligste i boligen og det er ellers ikke store verdier i boet. Uskifteordningen vil da kunne sikre lengstlevende en forutsigbar bosituasjon for fremtiden.

Lengstlevende står i utgangspunktet ganske fritt til å bruke av uskifteboets verdier. Lengstlevende kan imidlertid ikke gi gaver som står i misforhold til formuen i boet.

Det kan settes vilkår for uskifte

Det kan være vanskelig for særkullsbarna å få innsyn i uskifteboet eller få kontrollmuligheter om hvordan uskifteboet forvaltes av gjenlevende. Det er viktig at særkullsbarna tenker igjennom konsekvensene. For å akseptere uskifteordningen kan særkullsbarna sette vilkår for å begrense nevnte farer.

Eksempel på vilkår som kan settes er at uskiftet skal opphøre dersom lengstlevende gifter seg igjen eller får en ny samboer.

Det kan også settes vilkår om at lengstlevende ikke kan pantsette den faste eiendommen eller selge den uten arvingenes samtykke.

Videre kan det avtales at boet skiftes når lengstlevende får fast plass på institusjon.

Et viktig vilkår å sette kan være å avtale at gjenlevende en gang i året skal fremlegge kontoopplysninger, ligningspapirer eller lignende for særkullsbarna. Dette vil trygge særkullsbarna og gi informasjon om hvordan uskifteboet forvaltes av gjenlevende.

Foreldrene på sin side kan også sette vilkår. De kan eksempelvis sette vilkår om at arveretten til særkullsbarna blir begrenset dersom samtykke til uskifte ikke gis.

Særkullsbarn kan av foreldrene også bli avspist med en maksimumsarv som er 15 ganger grunnbeløpet i folketrygden (G), nå ca. kr 1.500.000 dersom de ikke samtykker til uskifte. Et slikt utfall kan få store konsekvenser for mottaker av arven der det er et bo med store verdier.

Det gjøres oppmerksom på at dersom førstavdødes særkullsbarn ikke samtykker i uskifteboet, men krever å få arven sin med en gang, så vil særkullsbarna kunne få mindre arv enn om de venter. Dette fordi lengstlevende ved et skifte har rett på ektefellearv dersom boet skal skiftes ved førstavdødes bortgang. Det blir da mindre arv igjen til fordeling mellom barna.

Disse eksemplene viser at både foreldre, steforeldre, barn og særkullsbarn kan bli stilt overfor store dilemmaer i vurderingen av om uskifte er en god løsning for den enkelte. Eksemplene over er heller ikke uttømmende.

Det er som sagt avtalefrihet om innholdet i slike avtaler. Det viktige er å finne løsninger som skaper trygghet og åpenhet for alle involverte. En avtale bør bygge på en god balanse og tillitt mellom de involverte.

Det kan være formålstjenlig at partene finner en ordning som hensyntar begge generasjoner.  Åpenhet er også en viktig forutsetning for en god løsning.