Handlingsfrihet ved uskifte etter avdød ektefelle

Side 2 av 2

Handlingsfrihet ved uskifte etter avdød ektefelle

Tekst: Ingrid Vesterhus Høyte

Parallelt med at levealderen øker, øker også tilfellene av ektefeller som mister sine kjære og blir sittende i såkalt uskiftet bo frem til egen død. Med uskiftet bo menes til alt praktisk formål at man utsetter utdelingen av arv etter førstavdøde, og lengstlevende «fortsetter som før». Gjenlevende ektefelle råder over begge ektefellenes formuer så lenge hun eller han lever. Men råder hun / han helt fritt? Er det grenser forhandlingsfriheten til lengstlevende? Dette er spørsmål vi til stadighet får, og som synes å ha økt i aktualitet nå som det hersker usikkerhet knyttet til mulig gjeninnføring av arveavgiften ved et eventuelt regjeringsskifte til høsten.

Utgangspunktet er at gjenlevende eier uskifteboet, og hensikten med bestemmelsen er at gjenlevende kan fortsette å leve sitt liv som før, i samme bolig, hytte, bil mv. som ektefellene hadde sammen. Dersom gjenlevende ikke ønsker å gjøre endringer i eierforholdene til fellesformuen, byr ikke uskifterettens begrensninger på store problemer. Det samme gjelder om du og din avdøde ektefelle kun har én felles arving, og det er denne som er gavemottaker. Da har man naturligvis full handlingsfrihet overfor enearvingen uten hindringer i loven. Når gjenlevende derimot ønsker å gi en større gave til en av flere arvinger, eller utenfor familien, innehar loven regler som begrenser handlingsfriheten.

Kan ikke gi bort fast eiendom

Gjenlevende kan for eksempel ikke gi bort huset til en av flere arvinger i forbindelse med at lengstlevende typisk vil flytte til lettstelt leilighet. Samme gjelder i forhold til fritidseiendom. Loven har et klart forbud mot å gi bort fast eiendom fra et uskiftebo. Eneste mulighet for å komme unna forbudet er å innhente samtykke (anbefales å være skriftlig og ugjenkallelig) fra øvrige arvinger. Likestilt med gave er gavesalg, dvs. at en eiendom overdras til en verdi som er lavere enn markedstakst.

Gjenlevende i uskifte kan derimot selge eiendom fra uskifteboet dersom dette gjøres mot fullt vederlag. Det anbefales i så tilfelle at man innhenter en takst / verdivurdering fra megler for å unngå evt. konflikter om verdien i etterkant. Enkelte har forsøkt seg på betaling av fullt vederlag, mot at selger / giver kort tid etter gir kjøpesummen tilbake i gave. Dette har domstolene ikke akseptert, og overdragelsen ble omstøtt / annullert. Markedsverdien kan reduseres ved fremtidig bruksrett til selger og utført arbeid / investeringer på eiendom før overdragelsestidspunktet. Verdsettelsen av denne typen arbeid / investeringer er komplisert, og man oppfordres til å søke bistand for å unngå tvist.

Ikke gaver verd over 10 % av boet

Det er ikke bare fast eiendom som gir arvinger «beskyttelse» i arvelovens uskiftekapittel. Lengstlevende i uskifte kan heller ikke gi bort større verdier i gave fra uskifteboet, nærmere bestemt gaver som står i misforhold til boet. Lovens ordlyd åpner for at det kan gis større gaver fra bemidlede uskiftebo enn fra de mindre bemidlede. Det er altså ingen fast terskel, men en forholdsmessig vurdering. Dessverre har vi ingen fasit i loven på grensen for gavens størrelse, men det er viktig å vite at man begynner å nærme seg en faresone dersom gavens verdi overstiger 10 % av uskifteboets verdier. Dette betyr at man kan gi gaver også utenom spesielle anledninger, så fremt man ikke beveger seg særlig over 10 % av uskifteboets verdi. Det finnes eksempler på at 12 % ikke ble godtatt, men det er ingen eksempler på at gaver under 10 % har blitt underkjent.

Søksmål for omstøtelse av gaver

Risikoen man løper ved å gå utover det handlingsrommet man har i uskiftet bo, er at gaven kan omstøtes – dvs. annulleres, og eiendommen / gaven tilbakeføres uskifteboet. Dersom man som arving ønsker å protestere mot en gaveoverføring, må man kreve omstøtelse, og fristen er 1 år fra arvingen fikk kunnskap om gaveoverføringen. Og her holder det ikke å uttrykke sin misnøye til lengstlevende / giver. For å unngå foreldelse må arvingen faktisk reise sak for tingretten ved søksmål. Det er nok forklaringen på at dette er en av bestemmelsene i arveloven som det er knyttet flest rettstvister til. Er man for sent ute, bortfaller retten til å protestere. Dersom man på annet vis enn det som er nevnt her vesentlig minsker uskifteboets verdi, risikerer man også protest fra arvinger. Reaksjonen er da ikke krav om omstøtelse, men krav om skifte av uskifteboet. Dette er særlig aktuelt dersom lengstlevende tilegner seg et urimelig høyt forbruk, stifter gjeld, stiller kausjon mv.

Testament

Lengstlevende som overtar et bo i uskifte mister ikke retten til å opprette testament. Uskifteretten er jo ment å gi lengstlevende rettigheter i live, og uskifteretten bortfaller ved lengstlevendes død. Hvis man vil bestemme noe som avviker fra lovens arveregler, må man opprette et testament. Men det er viktig å være klar over at lengstlevende kun kan testamentere over sin halvdel av uskifteboet.

Dersom gaven skal regnes som forskudd på arv og dermed hensyntas på arveoppgjøret etter lengstlevende, må dette komme klart til uttrykk fra giver. Ellers regnes det som en gave og dermed forfordeling av enkelte arvinger.

Skifte av uskifteboet

Dersom du sitter i uskiftet bo og likevel ønsker å gi bort eiendom eller gaver av en større verdi til en av flere arvinger eller utenfor familien, kan det være en løsning å like godt skifte uskifteboet. Lovens utgangspunkt ved et slikt skifte er at formuen likedeles med førstavdødes arvinger. I tillegg arver lengstlevende ektefelle som utgangspunkt 1/4 av førstavdødes halvpart (1/2 hvis førstavdøde ikke har livsarvinger). Ettersom ektefelle arver minimum 4 x folketrygdens grunnbeløp (for tiden totalt kr 374.536,-), skjer det ikke sjelden at lengstlevende ved skifte av uskifteboet ender opp med å beholde alle verdier som tidligere lå i uskifteboet. Og etter gjennomført skifte, står lengstlevende helt fritt i forhold til å gi bort gaver, herunder fast eiendom så lenge han eller hun lever. Det går en grense mot gaver som først er ment å oppfylles etter lengstlevendes død, men det får være tema i en senere artikkel.

(Publ: Pensjonist-nytt, Årg. 37, nr. 2, september 2017, side 44-47)